14c. Hvordan kan vi nå klimamålet?

Del gjerne innlegget

Dette er et referat fra Andrew Dessler (se kilde nedenfor). Vi må kutte utslippene av klimagasser, og vi trenger å starte så snart som mulig.

Vi vet hva som skal til for å nå klimamålet.

Hvis vi reduserer utslippet av drivhusgasser, i hovedsak CO2, raskt og effektivt så vil vi klare å stabilisere klimaet med mindre enn 2 °C temperaturøkning over førindustrielt nivå. Alle land må bidra til dette.

Hvis det er et stort land som ikke vil delta i reduksjonen så vil alle andre land måtte gjøre større kutt i egne klimagassutslipp. Dette blir totalt sett dyrere enn det behøver å være, og det kan stoppe politisk støtte i de landene som tar på seg ansvaret.

Det er vanskelig å få enighet om reduksjon av klimagassutslippene.

Landene må gjennom vanskelige forhandlinger, der målet er å få hvert land til å forplikte seg til en innsats for å motvirke klimaendringene. Det finnes ingen verdensleder som kan ta beslutningen på vegne av alle land.

De nasjonale forpliktelsene som blir avtalt kan være å sette en grense for nasjonens utslipp, eller man kan bli enige om en politikk som skal gjennomføres. En slik politikk kan eksempelvis være avtalt skatt på utslipp av karbon eller andre reguleringer.

Det vanligste i utslippssaker har vært å sette grenser for nasjoners utslipp. Det gir minst mulig inngrep i regjeringers handlefrihet og dette er enkle, tydelige og kjente avtaleformer.

Et problem med grense for nasjoners utslipp er at det ikke er regjeringene som slipper ut, det er borgere og industri. Man vet ikke om målet er oppnåelig eller ei på forhånd. Om det blir lite konsekvens for å slippe ut mer enn avtalt, så blir det ikke sett på som viktig. Om det blir stor konsekvens av å slippe ut mer enn avtalt er det sannsynlig at avtalen ikke blir inngått i første omgang. Det å ha en grense for hver nasjon egner seg best om det bare er litt anstrengelse som skal til for at målet skal nås. Det er liten sannsynlighet for overoppfyllelse av målet.

Det største problemet med de nasjonale målene er å bli enige om hvem som skal redusere sine drivhusgassutslipp først. Den største uenigheten er mellom de rike landene og utviklingslandene.

Utviklingslandene argumenterer for at de rike landene bør gå først, og ta de største byrdene i starten. Deres argumenter er listet her:

  • De rike landene er rike fordi de har brukt masse energi og sluppet ut det aller meste av den drivhusgassen som er i atmosfæren nå.
  • De Industrialiserte landene har mest penger og har muligheten til å ta på seg oppgaven med å utvikle ny teknologi i starten. Utviklingslandene kommer etter når fornybar teknologi er utviklet og blitt billigere.
  • Det er et mål å redusere fattigdom! Hvis utviklingslandene nå i starten skal redusere like mye drivhusgasser som de rike landene så får de aller fattigste enda dårligere levekår. Det er umoralsk om de 2 milliarder virkelig fattige menneskene i verden, som nesten ikke slipper ut drivhusgasser, skal redusere ytterligere.

Ideen om at de rike landene skal redusere drivhusgassutslippene først har fått blandet mottagelse i perioden fra 1997 til 2014 som var da bokmanuskriptet ble avsluttet.

  • Senatet i USA stemte enstemmig mot Kyoto-protokollen i 1997 med begrunnelsen at de ikke ville redusere drivhusgassutslippene før utviklingslandene også reduserte sine utslipp.
  • Utviklingslandene nektet å redusere utslippene først, selv om de var enige at de ville måtte gjøre det til slutt.
  • EU godkjente Kyotoprotokollen, og satte sine egne høye mål.
  • Canada og Australia nektet å godkjenne alle formelle mål om reduksjoner.
  • USA var under Obama-perioden et sted imellom da presidenten innførte tiltak som ikke krevde godkjenning i kongressen. Tiltakene hadde som formål å redusere drivhusgassutslippene. Fra 2001 var det reduksjon av drivhusgassutslipp i USA. i hovedsak av 3 grunner:
    • Økonomiske nedgangstider
    • Reduksjon i energiforbruket fordi det hele tiden er en utvikling som fører til at vi gjør ting mer og mer effektivt.
    • Reduksjon i karbonintensitet fordi kull ble erstattet av billig skifergass fra fracking.
  • I 2014 inngikk USA og Kina en bilateral avtale. USA skulle redusere utslippene med 26-28 % under 2005 nivået innen 2025. Kina skulle ha maksimale utslipp i 2030, og jobbe for å runde toppen tidligere enn dette. Kina skulle også øke forbruket av fornybar energi til 20% innen 2030. Dette medfører at Kina må bygge 1 GW fornybar energi hver uke fra avtalen ble inngått. Håpet er at denne avtalen mellom de uformelle lederne av de industrialiserte landene og utviklingslandene skal få slutt på kampen mellom de rike og de fattige som har hindret forhandlingene i de siste 20 årene.

Hvordan skal politikken se ut?

Det koster noe å slippe ut karbon.

Nasjonale mål endrer ingenting før man innfører en politikk som reduserer drivhusgassutslippene. Det aller viktigste alle nasjoner kan gjøre er å sette en pris på utslippet av CO2 og andre drivhusgasser.

Dessler siterer økonomen William Nordhaus som poengterer at dersom noen på alvor mener at de skal redusere drivhusgass-utslippene, så setter de en kostnad på karbon. Alle som snakker om å redusere drivhusgassutslippene uten å sette en pris på karbon mener ikke alvor.

Et annet tiltak er reguleringer.

Det er viktig å sette en pris på karbon, men som en start kan det kan også være effektivt å lage reguleringer så som:

  • Maksimum drivstoff forbruk for en bil.
  • Forbud mot brenning av kull.

Et tredje tiltak er offentlig finansiering av forskning og utvikling av ny teknologi.

Eksempler kan være forskning på:

  • Batteriteknologi slik at solenergi kan lagres til det skal brukes.
  • Kunstige blad slik at sollys kan brukes for å splitte vann til hydrogen og oksygen.

Et fjerde tiltak er å forberede seg på å tilpasse seg klimaendringene.

Uansett hva vi gjør nå vil kloden fortsette å varmes opp i flere tiår. Den oppvarmingen vi ikke klarer å unngå, må vi tilpasse oss til.

Det er mye billigere å tilpasse seg klimaendringene før de er skjedd. Eksempler er:

  • Infrastruktur vi bygger nå må planlegges for å tåle klimaendringene som kommer. Det kan være veier, kraftverk, flyplasser og annet som varer lenge.
  • Det må lages mekanismer for internasjonal hjelp som blir nødvendig når de fattigste landene rammes av klimaendringene.

Et femte tiltak er å forberede en situasjon der vi ikke klarer å stoppe klimagassutslippene.

Hvis verdens ledere ikke tar seg sammen og finner løsningene som gjør at vi alle kan samarbeide for å drastisk redusere drivhusgassutslippene i løpet av få tiår, så er vi fanget i en situasjon der geoengineering (manipulering av klima) er helt nødvendige tiltak. Det vi kan gjøre nå er å bruke forskningsmidler for å finne metoder som har størst mulig sjanse for å lykkes.

Den sjette tingen vi må tenke på er at vi ikke helt vet effekten av tiltakene våre.

De tiltakene vi setter i verk vil ikke være helt perfekte, hverken på nasjonalt eller internasjonalt nivå. Vi må regelmessig gjennomgå og evaluere tiltakene, og justere dem etter hvert som vitenskapen om klimaendringene og nye teknologier utvikler seg.

Vi vet aldri hvor vanskelig det egentlig blir å få slutt på utslipp, og det gjelder også overgangen til en fossilfri femtid. Det kan være mye enklere enn mange tror.

Før reguleringene for å stoppe utslippene som laget ozonhull ble vedtatt i 1980, så var det mange skremmende spådommer om hvor forferdelige konsekvenser en slik regulering ville ha.

  • Det vil bli et økonomisk sammenbrudd.
  • Folk i de rike landene kan ikke lenger kjøle ned husene sine.
  • Folk i de fattige landene vil dø av sult da de ikke lenger har kjøleskap.

Ingen av disse tingene skjedde. Planene om reguleringer stimulerte forskning som fant fram til erstatningskjemikalier, og folk merket ikke noen særlig endring.

Håpet er at en høy pris på karbon vil stimulere oppfinnsomheten slik at vi finner opp teknologi, som gjør at vi kan bli fossilfrie, uten for store kostnader. Det er umulig å vite om dette vil skje eller ei før vi prøver.

Kilde

Over er en kortversjon i dagligspråk av tredje del av kapittel 14 i universitetslæreboka: INTRODUCTION TO MODERN CLIMATE CHANGE / Andrew Dessler, Texas A&M University, (second Edition 2016) Innlegget er skrevet etter en avtale med Andrew.  Forelesning

Britas egne kommentarer.

I en artikkel i forskning.no fra 2015 står det at USA og Kina til sammen hadde 42 % av verdens CO2 utslipp Kina (26 prosent) og USA (16 prosent).

Nå skulle jeg veldig gjerne fortalt hvordan det har gått med utslippene fra USA og Kina etter den bilaterale avtalen i 2014, men det er kun tallene fra 2015 som er offisielle nå.

I en Wikipedia artikkel med referanser fra oppdaterte tall for 2015 fra mars 2017 fra Netherlands Environmental Assessment Agency og European Commission står det at Kina i 2015 slapp ut 29,51 % av verdens CO2 utslipp, og at USA slapp ut 14,34 %, men disse tallene tar kun med seg fossilt drivstoff og sement produksjon. Utslipp fra internasjonal skipsfart er heller ikke med i disse tallene.

I en artikkel fra Climate Home stilles spørsmålet om Kinas CO2 utslipp virkelig har passert et maksimum. Kima har hatt en enorm vekst i CO2 utslipp fra 2000 – 2014, hovedsakelig på grunn av kull. Kull har i Kina hatt en reduksjon på 1% per år fra 2013. En helt ny artikkel i Climate Home fra 14 juli forteller at Kina investerer i kull i Sør Afrika, så det ser ut til at noen taler med flere tunger her.

Det kan se ut som om det for de fleste er økonomiske nedgangstider som får CO2 utslippene til å gå ned.

CO2 utslipp fra de 5 landene med størst utslipp og EU er vist av Institute for Environment and Sustainability for perioden 1990 til 2015. Det skraverte feltet er usikkerheten i tallene. Vi ser at tallene for India stiger, og at de for Kina har steget drastisk. De andre er stabile eller synker.

Tallene ser helt annerledes ut om vi ser på det per person.

Verdensbanken har publisert en oversikt over utslipp per person fra 1960 og 2013 fra mange land. Alle tallene nedenfor er fra 2013

  • Der er Qatar på toppen av utslipp med 37,8 tonn CO2 per person i 2013.
  • USA kommer på 12 plass med 16,4 tonn CO2 per person.
  • Kina er på 52 plass med 7,6 tonn CO2 per person.

Både USA og Kina ligger godt over gjennomsnittet i verden som var 5 tonn CO2 per person i 2013.

  • Burundi er på 251 plass, og er det det landet med lavest registrert utslipp 0,03 tonn CO2 per person.
  • India er på 164 plass med 1,6 tonn CO2 per person.
  • Norge er på 25 plass med 11,7 tonn CO2 per person.

Våre nordiske naboer har alle lavere utslipp enn Norge.

  • Finland er på 40 plass med 8,5 tonn CO2 per person.
  • Danmark er på 61 plass med 6,8 tonn CO2 per person.
  • Sverige er på 98 plass med 4,6 tonn CO2 per person.

 

Jeg vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet. Skriv navn og epost hvis du vil høre fra meg når jeg skriver neste innlegg.


Del gjerne innlegget

Forfatter: Brita Helleborg

Brita Helleborg er initiativtaker bak om Verden og Oss som Bor her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *