Trengs det glede for å redde klima?
Glede gir oss energi. Vi kjenner den spruter rundt inn i oss, og noen ganger er det så sterkt at vi hopper og danser. Det å ha overkommet en stor hindring utløser masse glede og energi, og er det noe vi har fått til sammen, så blir gleden enda mye større. Hvis det er slitsomt, tungt og kjedelig holder vi ikke ut så lenge. Vi tiltrekker oss heller ikke så mange andre som vil være med.
Jeg tror ikke vi kan redde hverken hverandre eller klima uten glede. Vi gir opp lenge før vi er ferdige. Vi må ha det så gøy mens vi gjør jobben at vi danser oss fram til seier. Når vi er glade sammen mens vi gjør viktige ting tenker vi klarere enn når vi biter tenna sammen og tviholder på våre posisjoner.
Kanskje det jeg skriver her er urealistisk og naivt. Det passer ikke inn i verden slik den ser ut nå. Det er bare det at verden slik den ser ut nå passer ikke inn i den fremtiden våre barn og barnebarn trenger for å overleve. Ja jeg mener faktisk overleve. Det er forskere som sier at vi står foran en mulig utryddelse av veldig mange arter, og en av de som er i potensiell fare er menneskene. Jeg vil at vår elskede menneskehet skal overleve, men vi må være snille med hverandre om vi skal lykkes.
Håp – hva er vitsen?
Jeg tenker her på håp i betydningen framtidstro. Jeg tenker at det kommer til å gå bra med verden, og med verdens klima, vi må bare finne ut hva som skal til.
For meg representerer hovedbildet øverst på nettsiden håp. Det ser litt mørkt ut, men det er en lysning på himmelen i det fjerne, og det er noen som hjelper til med litt ekstra lys for å holde motet oppe.
Tror du at vi kommer til å lykkes med det vi ønsker, dersom vi mener å vite at det er umulig eller nesten umulig? … Det tror ikke jeg heller!
Vi må tro at det nytter. Vi må se en vakker fremtid foran oss. Hjernen vår er sin egen begrensing og sin egen mulighet. Hvis vi er helt sikre på at en ting ikke kommer til å lykkes så er det akkurat det som skjer, vi lykkes ikke. Vi gir opp når motstanden blir for stor.
Det er omvendt også. Hvis vi er helt sikre på at vi skal lykkes finner vi en måte å få det til på. Vi ser den ene muligheten etter den andre dukke opp. Når vi møter motstand dukker det opp nye muligheter, og vi velger å forfølge den vi tror mest på.
Det kan ta noe tid, men til slutt finner vi den muligheten som gjør at vi når fram dit vi har bestemt oss for at vi skal.
Må vi klare alt alene, eller trenger vi å samarbeide?
Grunnen til at vi mennesker utviklet oss som art er vår evne til å samarbeide. Dette må vi gripe fatt i nå også, og vi må lykkes i større omfang enn noen gang tidligere.
Med den situasjonen verden nå står overfor må vi samarbeide grenseoverskridende både i tid og rom. Vi her nord må samarbeide med de som bor på lavtliggende stillehavsøyer på den andre siden av jordkloden, og vi må ha de menneskene som ennå ikke er født i våre tanker når vi beslutter hva vi skal gjøre.
Vi må tenke vi og ikke bare jeg. Vi mennesker er avhengige av hverandre, og vi lykkes sammen. Vi har hver våre styrker, noen er flinke til det ene, og andre er flinke til noe annet. Når vi samarbeider for en god sak kan vi få til hva det skal være.