Dette er et referat fra Andrew Dessler (se kilde nedenfor). I teorien er det 3 ting vi kan velge mellom for å håndtere klimaendringene. Vi kan fortsette akkurat som før og tilpasse oss de endringene som skjer. Vi kan gjøre skadebegrensning ved å gjøre tiltak i forkant slik at klimaendringene ikke skjer. Den tredje tingen er klimateknikk og det er det samme som «geoengineering» på engelsk. Det innebærer å manipulere klima.
Vi kan tilpasse oss det som skjer.
Det vil si at vi fortsetter med å slippe ut drivhusgasser akkurat som før, og tilpasser oss de endringene som skjer med klimaet. I teorien innebærer det at myndighetene ikke behøver å gjøre noe, men i realiteten blir det en illusjon.
Å vente til skadene har skjedd blir mye mer kostbart enn å bygge de anleggene det blir behov for, før skadene er skjedd. Dette gjelder for eksempel bygging av murer for å hindre oversvømmelser av lavtliggende byer på grunn av havnivåstigningene. Annet som myndighetene kan gjøre er å forby bygging av nye hus nær vannet. En tredje måte myndighetene kan bidra på er ved å informere befolkningen om hva som er i ferd med å skje med klima, slik at folk selv kan ta sine egne forhåndsregler.
Den størst ulempen med tilpassing er at dette blir mye mer kostbart enn å gjøre tiltak som gjør at skadene ikke oppstår, og at det er de fattige som får de største problemene.
Vi kan begrense skadene før de skjer
Vi løser problemet før det skjer. Vi rett og slett reduserer utslippet av CO2 og andre drivhusgasser så tidlig at vi unngår de virkelig store klimaendringene. Nesten alle land i verden er enige i at det er farlig å la temperaturen øke til 2 °C over førindustriell tid. For å unngå dette er det nødvendig å redusere dagens utslipp med 50 – 80 % innen 2050, og gå helt ned til null senere i dette århundret.
I innlegg 8. undersøkte vi hva som styrer utslippet av drivhusgasser. Det er antall personer, hvor rike vi er og hvor karbon-intensiv den teknologien vi bruker er.
For å redusere utslippene ved kontroll av befolkningsstørrelsen vil vi være nødt til å bli mange færre enn i dag. Det er ingen som vurderer dette som noen farbar vei. Det vil bryte med religiøse, sosiale og kulturelle tradisjoner.
En annen mulighet kunne være å redusere verdens forbruk av varer og tjenester. Hvis alle forbrukte mindre ville energiforbruket, og derved drivhusgassutslippene reduseres. De aller fleste politikere jobber for at vi skal øke våre forbruk. De kaller det økonomisk vekst og tror det er et gode.
De 2 milliarder fattigste på jorden kan ikke redusere sitt forbruk da de allerede i dag mangler basis forutsetningene for et godt liv som nok mat, rent vann og et sted å bo.
De fattigste kan ikke redusere forbruket. De rike vil ikke redusere forbruket, da det å ha et høyt forbruk blir sett på som et gode.
I innlegg 8. så vi også på hvordan vi kan dele opp teknologi i energi-intensitet og karbon-intensitet. Energieffektivisering vil være nyttig selv om klimaet ikke skulle være et problem.
For å unngå 2 °C temperaturstigning må vi minst redusere drivhusgassutslippene med 2 % per år. Hvis verdens BNP fortsetter å vokse med 3 % så må energi-intensiteten reduseres med 5 % per år. De fleste ekspertene tror det er urealistisk at energiintensiteten kan reduseres med 5% hvert år i flere tiår på rad.
For å begrense CO2 utslippet i den grad som er nødvendig er vi helt avhengige av å redusere karbonintensiteten i de varene vi forbruker. Det vil aldri bli nok bare med mer energieffektive produkter.
Teknologier som reduserer karbonintensitet.
Redusert karbonintensitet er i hovedsak det samme som å erstatte vanlig forbrenning med energikilder som ikke slipper ut drivhusgasser. Dette inkluderer atomkraftverk, karbonfangst og lagring og fornybare energikilder. De fornybare energikildene er i hovedsak vannkraft, vindkraft, solkraft og energi fra biomasse.
Den vanligste måten å fange solkraft på er å produsere strøm ved hjelp av solcellepaneler. Det kan også produseres termisk solenergi ved å konsentrere solstrålene slik at vann varmes og det produseres damp som igjen brukes til å generere strøm.
Solkraft kan, når vi tar hensyn til variasjoner over årstid, døgn og annet, produsere 10-20 W/m2. Vi har nok til dagens kraftforbruk ved å dekke 0,2 % av jordens overflate med solceller.
Vindkraft kan vanligvis generere 2 W/m2, og vi måtte dekke 1,5% av jordens overflate med noen millioner vindmøller for å få nok kraft til dagens forbruk.
Energi fra biomasse kan produseres ved å dyrker planter som brennes for å skaffe energi. Forbrenningen genererer CO2, men denne CO2 er ikke fossil og bidrar ikke til øket mengde drivhusgasser i atmosfæren. Dyrking av biomasse kan produsere 0,6 W/m2, og vi kan få nok kraft til dagens forbruk ved å dyrke biomasse på 15 % av jordens overflate. Dette er i størrelsesorden det samme arealet som dyrket mark i dag.
Skal vi dyrke nye områder må vi fjerne skog, og denne avskogingen vil medføre massive drivhusgassutslipp i seg selv. Dersom vi bruker matplanter til å lage biomasse vil det gå ut over de fattige på grunn av prisøkningen. Å dyrke biomasse til energi kan gi utilsiktede utslipp, eksempelvis ved gjødselproduksjon.
Det er forskning på å lage energi fra avfall-biomasse, og i USA har man håp om at det skal bli en vesentlig energikilde i årene som kommer.
Den vanligste fornybare energikilden er vannkraft, og det forsyner i dag verden med 16 % av energibehovet. Det er lite sannsynlig at dette vil øke vesentlig da de store elvene er bygget ut og det er lokale miljøproblemer med nye anlegg.
Kjernekraft er ikke fornybar energi, men det slipper bare ut CO2 ved byggingen, og ikke i produksjonsperioden. Problemstillinger ved atomkraft er:
- Reaktorsikkerhet er ikke alltid god nok
- Kjernekraftverk kan være et attraktivt terrormål
- Radioaktivt avfall må bli tatt vare på i tusenvis av år, og folk vil helst ikke ha dette nær seg selv
- Avfall fra kjernekraftverk kan brukes til å produsere bomber, enten man skaffer seg dette materialet fra tyveri eller fra legitime kjernekraft program
Karbonfangst og lagring innebærer som oftest å fange opp CO2 fra røykgassen i en fabrikk, og CO2 blir deretter transportert til et brukt oljefelt for lagring. Dette er teknologi i startfasen og ikke utnyttet kommersielt ennå. Da boken ble skrevet var det ennå ikke bygget noen fullskala kraftverk med karbonfangst og lagring.
Politikk for å redusere karbonutslipp
Hensikten med denne politikken er å få verden til å skifte fra bruk av fossile energikilder til energikilder som ikke er basert på karbon. Politikken må ikke koste for mye, og den må gi mist mulig sosiale konsekvenser. Politikken må ikke ødelegge for andre sosiale mål som reduksjon av verdens fattigdom og bevaring av artsmangfoldet. Den må også kunne beholde politisk støtte i de tiårene som trengs for å håndtere dette problemet.
De frie markedskreftene vil aldri kunne håndtere utfordringene med å skifte ut bruk av fossile energikilder. Det er ikke satt en kostnad på dette utslippet. Det blir rett og slett ikke regnet med. En illustrasjon er:
En fabrikk produserer en ting som koster 10 kr å lage. I prosessen slippes det ut CO2 til atmosfæren. Denne CO2 påfører verden en skade på 2 kr pr ting produsert, men denne skade betales ikke av fabrikkeier. Totalkostnadene er 12 kr per ting produsert.
Noen finner opp en ny prosess for å lage den samme tingen som da koster 11 kr å lage. Denne prosessen bruker ikke karbon, og slipper ikke ut CO2. Det er altså ingen klimakostnad som påføres andre. Totalkostnadene er 11 kr per ting produsert.
Det vil totalt sett bli billigere om fabrikken skifter til denne nye prosessen, men det skjer ikke da klimakostnadene påføres alle i verden, og fabrikkeier kun ser de 10 kr.
Mekanismen med at kostnader påføres andre, altså at det er andre som får konsekvensen av utslippene, er den økonomiske forklaringen på overfiske, ødeleggelse av regnskoger og drivhusgassutslipp som endrer klimaet.
De fleste økonomer argumenterer for at forurenseren må betale for at vi skal klare å redusere klimautslippene. Det innebærer at de som slipper ut klimagasser må bli holdt ansvarlige for skadene de påfører andre.
Dersom fabrikkeieren i historien over hadde vært nødt til å betale 2 kr for hver ting han laget, som en avgift for skadene han påfører samfunnet med CO2 utslippet, så ville totalkostnadene blitt 12 kr pr ting produsert. Han ville da valgt å gå over til den nye produksjonsmåten som koster 11 kr, og både fabrikken og alle i resten av verden vil tjene på det.
Vi kan manipulere klimasystemet
Hensikten med manipulering av klimasystemet er å hindre at klimaet endrer seg, eller til og med bringe klimaet tilbake til slik det en gang var.
Klimateknikk kalles «geoengineering» på engelsk, og det er en aktiv manipulering av klimasystemene. Dette er mulig, men det medfører stor risiko for at uforutsette problemer kan oppstå. Nye problemer kan kanskje bli verre enn de opprinnelige.
Manipulering av solinnstrålingen
De fleste ideene går ut på at de skal øke jordens albedo, dvs. hvitheten. Jo hvitere overflaten er, jo mere av solstrålene reflekteres, og jo mindre varmes jorden.
Det vanligste forslaget er å injisere svoveldioksid i stratosfæren. De små partiklene vil være kjerner for små dråper og danne aerosoler som reflekterer solstrålene. Dette er den samme mekanisme som oppstår etter et vulkanutbrudd. Det er sannsynlig at vi får de samme problemene som vi har sett etter vulkanutbrudd med at mengden nedbør og hvor nedbøren faller endrer seg. Det er ikke klart om dette vil bli en forbedring eller en forverring, og det kan være store politiske uenigheter landene imellom hva som er best, og hvem som ender med problemet som andre skaper. Det kan være slik at noen regioner tjener på slik manipulering, mens andre får alle ulempene. Slike tiltak kan da bli oppfattet som er krigserklæring av de det går utover.
En annen ide er å manipulere skyene ved tilførsel av partikler slik at dråpene blir mindre og skyene blir hvitere og reflekterer mer av sollyset.
Det som er felles for alle ideer om å reflektere sollyset er at de ikke gjør noe med CO2 innholdet i atmosfæren, og forsuringen av havet vil fortsette.
Hvis vi starter manipuleringen av solinnstrålingen til jorden kan vi aldri slutte igjen, da effekten vil opphøre etter få år uten tilførsel. Temperaturstigningen vil da bli veldig brå, mye raskere enn det som skjer nå, og konsekvensene blir mye verre.
Manipulering av karbonsyklusen
Hensikten er her å få øket vekst, slik at CO2 fanges inn ved større hastighet enn naturlig.
Et forslag er massiv planting av trær.
Et annet forslag er å tilføre jern til havet. Tanken er at jern er et begrensende næringsstoff og at det vil få planteplankton til å gro med stor hastighet og trekke CO2 inn i havet. Disse blir igjen spist av større organismer som etter hvert dør og gjør fra seg. Man ser for seg at dette til slutt lander på bunnen av havet. Det er stor usikkerhet forbundet med et slikt tiltak, og resultatet kan bli at vi skaper et problem som er mye større enn det problemet vi forsøkte å løse.
Enda et forslag er å fange CO2 direkte fra lufta. Dette er enormt energikrevende, og er mye dyrere enn å fange CO2 fra røykgass i en fabrikk.
Kilde
Over er en kortversjon i dagligspråk av kapittel 11 i universitetslæreboka: INTRODUCTION TO MODERN CLIMATE CHANGE / Andrew Dessler, Texas A&M University, (second Edition 2016) Innlegget er skrevet etter en avtale med Andrew. Forelesning
Britas egne kommentarer.
Verden går heldigvis fremover, og vi må feire hvert eneste skritt i rett retning. For at vi til slutt skal lykkes må vi holde motet oppe.
Verdens første fullskala, kullfyrte kraftverk med karbonfangst og lagring ble startet i Canada i 2014.
Biogass fra matavfall og husdyrgjødsel produseres i dag, og det anlegget som ligger nærmest der jeg bor er Greve Biogass i Vestfold. Fra sommeren 2016 er det 25 busser i Grenland, og 50 busser i Vestfold som går på fornybar biogass fra avfall. I tillegg er det mange av avfallsbilene som også går på biogass.
Dessler påpeker at vi ikke kan redusere antall innbyggere på planeten, men det er jo mulig at god og saklig informasjon i alle fall kan redusere veksten.
Jeg er heller ikke like pessimistisk som Dessler når det gjelder mulighetene for at vi kan redusere vårt forbruk av varer og tjenester. Jeg tror vi er villige til å redusere vårt forbruk, dersom vi skjønner at det er nødvendig for at våre etterkommere skal kunne leve godt på vår felles klode.
Jeg tenker at det er umulig å kreve at det skal være et individuelt ansvar der hver enkelt av oss må stå imot det kommersielle presset om å bruke mer og mer. Vi må lage regulerte, rettferdige felles løsninger som setter en kostnad på karbonutslipp og styrer vår adferd i en miljøvennlig retning. Når vi skjønner hvorfor det må skje, vil vi akseptere dette.
Jeg vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet. Skriv navn og epost hvis du vil høre fra meg når jeg skriver neste innlegg.
De direkte konsekvensene for oss mennesker,som en liten del av jordas skapninger, er minimale i forhold til det store mangfoldet av skapninger. Vi har intellekt og teknologi til å tilpasse oss endringer i de ytre rammevilkår, men det er konsekvensene for alt øvrig liv på jorden som vil ødelegge også vårt livsgrunnlag.