12. Klimapolitikk

Del gjerne innlegget

Dette er et referat fra Andrew Dessler (se kilde nedenfor). Dette handler om hva myndighetene kan gjøre for å begrense klimaskadene før de skjer. Siden klimaendringene har en tidsforsinkelse på noen tiår vil det vi gjør nå ha effekt på andre halvdel av dette århundre og senere. De endringene som skjer nå skyldes utslipp av drivhusgasser som allerede har skjedd.

Konvensjonelle reguleringer

Reguleringer kan være krav om at det på et område skal brukes en bestemt teknologi, eller det kan være krav om maksimalt utslipp fra et arbeid som gjøres. Eksempler er maksimum drivhusgassutslipp per kilowatt time generert i et kraftverk eller maksimum drivhusgassutslipp per kjørte km med en bil.

Fram til 1980 tallet var reguleringer det vanlige, men det er avdekket ulemper. Spesifisering av hvilken teknologi som skal brukes er uheldig om det finnes opp nye ting som er enda bedre. Om det er et bestemt utslippskrav er det liten motivasjon for å bruke penger på å redusere utslippene enda mer.

Markedsbaserte reguleringer

I forrige innlegg ser vi at det er usannsynlig at vi løser klimakrisen hvis det å dumpe drivhusgassene ut i atmosfæren ikke koster noe. Det å sette en kostnad på utslippet er en markedsbasert regulering, og alle betaler kun for utslippene de gjør. Det er opp til den enkelte å finne den beste løsningen.

Karbonskatt / Karbonavgift

Karbonskatt innebærer at alle som bruker noe som slipper ut karbon fra fossile kilder i form av CO2 eller metan betaler en avgift per tonn CO2 som slippes ut til atmosfæren. Skatten legges på der de fossile råvarene tas opp, men den følger produktet slik at det ender som et prispåslag hos forbrukeren.

Med en karbonskatt på 40 kr/ tonn CO2 i avgift vil de som slipper ut 1 tonn CO2 betaler 40 kr. Slipper de ut 2 tonn må de betale 80 kr. Produksjonsstedene vil betale så lite avgift som mulig, og så lenge endringer i prosessen koster mindre enn 40kr/tonn redusert CO2 utslipp vil de gjøre endringene.

Man må gjøre mindre endringer i en fabrikk for å redusere utslippet med det første tonn CO2. Å redusere det neste tonnet blir litt dyrere, og så videre etter som det blir mer og mer kompliserte endringer i fabrikken som må til. Et sted går det en fysisk grense, og man må over på et annet produkt, på en annen fabrikk for å komme lavere ned i utslipp. Når kostnaden på å endre fabrikken overstiger 40 kr/tonn CO2 sier økonomiske forutsetninger at fabrikkeier vil velge å betale karbonskatten heller enn å redusere utslippene.

En annen fabrikk er ikke helt lik den første, og selv om det også her vil være lettest å redusere CO2 utslippet i starten, og det blir dyrere og dyrere jo mer man reduserer utslippene så vil denne fabrikken ha sine helt egne kostnader for å bygge om fabrikken til lavere utslipp. Når kostnaden på å endre fabrikken overstiger 40 kr/tonn CO2 vil også denne fabrikkeier velge å betale karbonskatten heller enn å redusere utslippene.

De fabrikkene der det er billigst å redusere karbonutslippet vil redusere mest.

Som en del av en langsiktig politikk er det naturlig å starte med en lav karbonskatt, og øke den gradvis inntil man er nede på et ønsket utslippsnivå. Andre drivhusgasser enn CO2, eksempelvis metan bør prises relativt til hvor stor påvirkning de har på drivhuseffekten.

Varer og tjenester som har liten påvirkning på drivhusgassutslippene vil holde omtrent samme pris, mens de som har store drivhusgassutslipp vil bli mye dyrere.

Mange mennesker har en automatisk negativ holdning til skatter og de ser på karbonskatt som et foraktelig forslag. Dette gjelder selv om de aller fleste økonomer sier at en godt designet karbonavgift er det mest effektive metoden vi har for å redusere drivhusgassutslippene.

Kvotehandel

Ved kvotehandel beslutter myndighetene ett antall kvoter som man kan bruke for å slippe ut 1 tonn drivhusgasser, eksempelvis CO2. På engelsk kalles dette for «Cap and Trade.» For å slippe ut 1 tonn må man bruke 1 kvote. Hvis man ikke har nok utslippskvoter må man kjøpe av en som har. Det er markedspris på disse kvotekjøpene.

Hvis kostnadene ved å redusere utslippet med 1 tonn CO2 er mindre enn det klimakvoten koster, så vil dette tonnet med klimagasser ikke bli sluppet ut. De slipper kanskje å kjøpe en kvote, eller de kan selge den de allerede har.

Hvis kostnadene ved å redusere utslippet med 1 tonn CO2 er større enn det klimakvoten koster, så vil dette tonnet med klimagasser bli sluppet ut. De må kanskje kjøpe en kvote, eller de kan bruke den de allerede har.

Når en kvote er brukt så pensjoneres den. Myndighetene må derfor gi ut nye kvoter til erstatning for de som er brukt. I løpet av flere tiår skal antall kvoter reduseres i henhold til en plan for reduksjon av utslippsnivået.

En av de mest omstridte delene av kvotehandel er hvordan myndighetene deler ut kvotene.

Myndighetene auksjonerer ut kvotene:

  • Selskapene kjøper kvotene fra myndighetene og overfører kostnadene til egne kunder.
  • Fordel: Kvotene går til de som verdsetter de mest, og derfor betaler mest. Det er de som har de høyeste kostnadene for å redusere utslippene.
  • Ulempe: De som brenner kull er uenig i dette da det vil gjøre det nødvendig for dem å kjøpe utslippskvoter og overføre kostnadene på kundene. Deres produkt vil da bli dyrere og kundene vil kjøpe mindre av dem.

Myndighetene gir bort kvotene helt gratis:

  • Fordi kvotene kan bli solgt er dette det samme som at myndighetene gir penger til de som slipper ut drivhusgasser.
  • Hvem som får utslippskvoter bestemmes ikke av hvem som betaler, men av hva som vurderes som rettferdig, av politiske vurderinger, og hvem som har gode forbindelser.
  • Ved å gi gratis utslippskvoter er tanken at man skal lære de som slipper ut mye, eksempelvis kullforbrukerne at det kommer en fremtid der utslippene må reduseres. Man gir økonomiske bidrag til disse industriene.

I USA i 2009 og 2010 ble nesten alle kvotene gitt bort gratis, og det var særlig kullkompaniene som fikk disse. Kullkompaniene støttet denne kvotehandelen under forutsetning av at man skulle bruke mer enn 20 år på en overgang til auksjonering av kvotene.

Likheter og forskjeller mellom karbonskatt og kvotehandel.

Når man kommer dit at myndighetene auksjonerer bort kvotene så blir det en felles problemstilling for kvotehandel og karbonskatt at det blir en enorm overføring av penger fra forbrukerne til myndighetene. Det er noen ulike forslag til hva denne enorme rikdommen kan brukes til:

  • Hjelpe de fattige som vil bli uforholdsmessig skadelidende med de høye energikostnadene
  • Forskning og utvikling av ny teknologi
  • Reduksjon av underskudd
  • Redusere andre skatter og avgifter
  • Dele ut pengene likt til alle innbyggerne

Både karbonskatt og kvotehandel reduserer utslippene ved å sette en kostnad på utslippene av drivhusgasser. Utslippene reduseres der de er billigst å redusere slik at befolkningen får en minst mulig økning i kostnad på grunn av karbonprisingen. Den økende prisen på karbon vil gi tydelige signaler til markedet at innovative og nye teknologier vil bli belønnet.

Den tydeligste forskjellen på karbonskatt og kvotehandel er:

  • Ved karbonskatt beslutter myndighetene kostnadene for utslipp av hvert tonn CO2, men de vet ikke akkurat hvor mye utslippet vil bli redusert da de ikke har full oversikt over grensekostnadene for hver enkelt produsent. Grensekostnad betyr i denne sammenhenger: Hvor mye det koster å redusere utslippene med ytterligere ett tonn CO2.
    • At man ikke vet akkurat hvor stort utslippet kommer til å bli et år er det mange som bekymrer seg for, men det kan man justere inn da dette er noe som pågår over tiår.
  • Ved kvotehandel beslutter myndighetene antall kvoter som utgis, og derfor maksimalt utslipp. Grensekostnadene for hver enkelt produsent er usikker, og man vet ikke hvor mye hver enkelt produsent vil redusere karbonutslippet.
    • Hvis det blir gitt ut for få utslippskvoter, kan det bli så dyrt at noen industrier får store problemer. Hvis dette skjer kan programmet miste politisk støtte. Kvotehandel har derfor en tendens til å feile på motsatt ende av skalaen og utgi alt for mange kvoter, slik at verdien går til null og ingen utslippsreduksjon oppnås. Et løsningsforslag er å implementere en sikkerhetsventil der myndighetene garanterer at de vil selge flere kvoter til en forhåndsdefinert pris om det skulle bli behov for det. Hvis prisen på kvotene faller for lavt kan myndighetene garantere at de også kjøper alle gjenværende kvoter til en forhåndsdefinert pris.

Utslippsreduksjoner andre steder enn i eget anlegg

Offset er det engelske begrepet man bruker på å ta utslippsreduksjoner andre steder enn i eget anlegg.

Eksempel: Du eier et kullkraftverk som slipper ut 100 tonn CO2. Forestill deg at du også eier en skog som samler opp 100 tonn CO2 fra atmosfæren hvert år. Om det innføres karbonskatt skal du da betale avgift for de 100 tonn CO2 som kullkraftverket slipper ut, eller skal du bli tilgodesett med de 100 tonn CO2 som skogen samler opp?

Prinsippet med å ta utslippsreduksjoner andre steder enn i eget anlegg brukes av mange for å slippe unna betaling for egne utslipp.

Ved å bruke et system der vi kan ta utslippsreduksjonene andre steder skaper vi mye usikkerhet på om det det gir noen verdi for klima. Eksempler er:

  • Ville denne skogen blitt plantet uansett?
  • Hva skjer om det blir en skogbrann, og alt det oppsamlede CO2 plutselig slippes ut?

For å ta i bruk utslippsreduksjoner andre steder må vi ha mekanismer som verifiserer at dette kommer i tillegg til det som ellers ville skjedd. Uten dette har det ikke noen miljøgevinst. På grunn av denne usikkerheten er det med utslippsreduksjoner andre steder det mest kontroversielle tiltaket i klimapolitikken.

EUs kvotesystem ble etablert i 2005

Som en respons på Kyoto protokollen etablerte EU et kvotesystem som kalles ETS; EU Emissions Trading System på engelsk.

40 – 50 % av utslippene i EU er inkludert i kvotehandelen.

2005 – 2007:     Nesten alle kvotene ble delt ut gratis. Det ble delt ut alt for mange kvoter, og prisen ble null, og ingen utslippsreduksjon.

2008 -2012:       De fleste kvotene ble fortsatt delt ut gratis, men det ble delt ut færre kvoter enn forrige gang. 2008 falt sammen med nedgangstider i verden, og energiforbruket og derved CO2 utslippet falt drastisk. Det ble for mange utslippskvoter, og prisen falt fra 30 til 6 $ pr tonn. Det var derfor ikke særlig stort insitament for å redusere utslippene. Det var stor grad av utslippsreduksjoner andre steder enn i egne anlegg, og kjøp av utslippsreduksjoner i andre land istedenfor reduksjon av egne utslipp.

2013 – 2020:      For denne fasen var planen å fordele kvotene ved bruk av auksjoner. Hensikten var at de som primært kjøpte kvotene skulle være de som må betale mest for å redusere karboneutslippet. Det ble innført flere tiltak for å øke effektiviteten av kvotesystemet, men kvoteprisen har holdt seg lav.

Informasjon og frivillige løsninger

Tanken er at dersom folk får informasjon og vet hva som er i ferd med å skje med temperaturstigningen i verden så vil de ta tak og gjøre tiltak uavhengig av regjeringene.

Et tiltak som eksisterer er: Det er en lov i USA som krever at alle biler som er til salgs skal ha en lapp som informerer om drivstoff forbruket.

Et tiltak som ville vært relevant er: Et register over drivhusgassutslipp fra hvert selskap.

Erfaringen er at frivillige ordninger virker til en viss grad, men det får ikke folk til å gjøre store og vanskelige endringer.

Kilde

Over er en kortversjon i dagligspråk av kapittel 12 i universitetslæreboka: INTRODUCTION TO MODERN CLIMATE CHANGE / Andrew Dessler, Texas A&M University, (second Edition 2016) Innlegget er skrevet etter en avtale med Andrew.  Forelesning

Britas egne kommentarer.

Siden frivillige ordninger kun virker til en viss grad, er vi nødt til å etablere ordninger som virker.

Systemet med kvotehandel har vært i bruk i Europa i 12 år, uten at drivhusgassutslippene er gått ned. Problemet med kvotehandel, er at det er en indirekte metode. Myndighetene håper at prisen på kvotene skal bli så høy at folk heller vil bygge om fabrikkene sine for å redusere utslippet. Det viser seg å ikke stemme. Kvoteprisen holder seg fortsatt lav.

Hvis vi innfører KAF, et system med karbonavgift der pengene betales tilbake til innbyggerne kan vi gradvis øke prisen så høyt at det vil få virkelige konsekvenser for CO2 utslippet. Siden det er tilbakebetaling vil dette bli mulig å leve med, og de 70% som slipper ut minst CO2 vil faktisk tjene på ordningen.

Det er flere som spør meg hvorfor vi ikke kan sette fokus på metanet som slipper ut av kuer istedenfor å redusere utslippet av CO2 fra fossile kilder. Hvis vi leser kapittel 5 fra Andrew Dessler sin lærebok så ser vi at forskningen har avdekket at økningen av CO2 i atmosfæren i all hovedsak kommer fra kull, olje og gass. Når en plante vokser tar den opp CO2 fra atmosfæren. Hvis noen spiser denne planten så blir den fordøyd og produserer energi slik at vi kan bevege oss og slipper ut CO2. Dette er den samme mengden CO2 som ble tatt opp av planten fra atmosfæren noen måneder tidligere.   Dette gir en sesongvariasjon av CO2 mengden i atmosfæren på 6-7ppm, men den påvirker ikke CO2 nivået på lang sikt.

Jeg vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet. Skriv navn og epost hvis du vil høre fra meg når jeg skriver neste innlegg.


Del gjerne innlegget

Forfatter: Brita Helleborg

Brita Helleborg er initiativtaker bak om Verden og Oss som Bor her.

2 kommentarer til «12. Klimapolitikk»

  1. Kua er ikkje syndaren
    Fint å få stadfesta at det er kol, olje og gass som er årsak til auka CO2-nivå! Så kan Dagros beite i fred.

  2. Kvotehandel har ikke vist seg som tjenlig løsning på klimautfordringene. Kompliserte systemer har dessuten en tendens til å favorisere de ressurssterke på bekostning av de svakere.
    Også avgiftssystemer bør være så enkle, ukontroversielle og altomfattende som mulig, og da er KAF helt klart det beste systemet: enkel og forutsigbart jevnt økende avgift på all CO2, og pengene med like beløp til alle innbyggere. Da unngår vi ørkesløse diskusjoner om hvilke forbruk som skal belastes mest, og hvilke formål som skal tilgodesees fra de innkomne avgifter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.