Har du noen gang stått på en stand og hatt mest lyst til å gjemme deg? Jeg nekter å stå på stand var i allefall en tanke som fløy gjennom hodet mitt der jeg stod og var klimaaktivist for Klimavalgalliansen i går. Vi skal ha utspørring av politikerne neste lørdag, for å finne ut hvilket parti som er mest klimavennlig, og vi reklamerte for utspørringen.
Hvorfor står jeg her? Det er så mange som stirrer rett foran seg, og marsjer forbi. Jeg vil gjerne gjøre en forskjell for klima, og de som kommer etter oss, men det er så ubehagelig å skille seg ut fra alle disse som er så opptatt av mat her på matfestivalen. Det er masse folk, 60 000 mennesker i byen disse to dagene.
Praksis er ikke akkurat strømlinjeformet.
Jeg kom heseblesende inn på standen 40 minutter senere enn jeg hadde sagt jeg skulle være der. Heldigvis blir jeg tatt godt imot. Noen hadde tenkt på at de som står på standen trenger en liten oppmuntring og har satt igjen kaffe, nøtter og sjokolade.
Jeg stod først bak disken, men det var ingen som kom bort. Like etter stod jeg midt i gaten. De gikk forbi både på høyre og venstre side. Jeg kjente at redselen kom krypende, og det synes sikkert, for de fortsatte å gå forbi.
Jeg snakket med noen, og jeg fikk kjeft av en som mente at alle politikere er løgnere. En annen var opprørt over de grønne som er alt for tidlig ute. Det var flere som sa at vi i Norge må vente til de andre landene har gjort sitt før vi kan gjøre noe.
Plutselig kom det ei venninne forbi som jeg ikke har sett på lang tid, og vi hadde masse skravling å ta igjen. Det var kjempekoselig.
Det jeg etter hvert innså.
Det er håpløst å overbevise noen som er totalt uenige. Det er bortkastede krefter, og gir ingen resultater.
Det er de som er opptatt av klima fra før, og de som er litt nysgjerrige på det som skjer med klima som kan la seg inspirere av at vi er der.
Vi er om bord i Titanic, på full fart mot isfjellet
Vi er om bord i Titanic, på full fart mot isfjellet og så gjør vi ingenting for å styre unna var det en mann som sa. Han virket glad for å treffe noen med samme mening som seg selv, og ble stående og prate en god stund. Det var hyggelig og oppmuntrende.
En kvinne kom bort og spurte om informasjon, vi pratet litt og hun takket og gikk. Andre var opptatt av å fortelle at de hadde solgt bilen for å være mer miljøvennlige. Det var flere interesserte, ei hyggelig ung jente fortalte at hun hadde bestemt seg for å stemme for klima, og noen små grupper unge menn hadde spørsmål og ville ha materiell. Ei koselig dame kom bort og fortalte at venninna hennes var med i Besteforeldrenes klimaaksjon, og at hun også gjerne ville være med. Det var en stor glede å gi henne informasjonsmateriellet vårt.
Jeg reflekterte over hva som skjedde, og er kommet fram til at vi stod på stand for disse menneskene som leter etter noen som likner seg selv. Det at vi stod der i går gjør at alle som var enige med oss følte seg litt mer normale. Det er ikke så lett å leve i en tid hvor alt må endre seg og vi er foreløpig noen få som har oppdaget det, mens flertallet fremdeles ser ut som om de tror at vi kan fortsette som før.
Plutselig skjer det noe uventet.
Jeg var ikke forberedt på å bli intervjuet på radio, men plutselig var LO Grenland lokalradioen der. Det er jammen ikke lett å få sagt akkurat det jeg vil si når de plutselig står der og jeg skal si de riktige og de kloke ordene. Her er 4 minutter radio. Se etter Lørdagsmagasinet 26 august merket Mersmak-festivalen i Skien (del 3).
Hvorfor valgte jeg å stå på stand i går?
Vi venter et nytt barnebarn i disse dager, og verden står på en terskel der vi kan beslutte om det skal bli en god verden, eller en verden der vi må leve på ruinene etter vår forbruk og kjøpefest der vi har sluppet ut mer CO2 enn det jorden tåler.
Akkurat nå står vi på terskelen til en stortingsperiode som kan få enorm betydning for verdens framtid. Noen må gå foran, og vi i Norge har alle muligheter til det. Vi må stemme inn de politikerne som tar utfordringene med klima på alvor, finner fram til de mest effektive tiltakene for å få slutt på fossilalderen.
Tenk om vi lykkes. Tar vi det på alvor nå, har vi tid til å ta vare på de som i dag arbeider i fossilindustrien, og opprette nye jobber som peker framover.
Ideen om at Norge som det eneste landet som skal fortsette med oljeutvinningen lenger enn alle andre er i beste fall egoistisk, og i verste fall en ren katastrofe som også går mye ut over de som har sitt levebrød i oljeindustrien. Det er mye enklere med en styrt avvikling, enn at vi må bråstoppe, og folk plutselig mister jobben.
Hvorfor kommer jeg til å stå på stand neste gang?
Vi må gjøre det å tenke på en miljøvennlig framtid mer normalt. Det er skummelt å være annerledes, så det er viktig at vi synes.
Jeg bestemmer meg for å la de som marsjer forbi gjøre det, og ønske velkommen de som leter etter likesinnede slik at de kan føle seg mer normale.
Jo flere vi er som er synlige med vårt sterke ønske om at vi skal ta vare på jorden for de som kommer etter oss, jo lettere blir det for andre å se det samme. Jeg tenker at det er som en snøball, og når vi er kommet i gang går det fort og lett. Det er ikke så lett å komme ut av skapet som grønn for alle oss som her mest lyst til å være helt normale.
Bli med, sett deg på liste så kan vi samarbeide om å gjøre det mer normalt å ville ta vare på klima.
Jeg vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet. Skriv navn og epost hvis du vil høre fra meg når jeg skriver neste innlegg.
