Er det oljeskatt eller subsidier?

Små oljeselskaper har fått 90 mrd. kroner fra  den den norske stat for å lete etter olje og gass. Staten hevder at systemet for oljeskatt i Norge er helt nødvendig, mens Bellona kaller det for ulovlige subsidier og klager den norske leterefusjonsordningen inn for ESA.

Hvor kommer statens oljeinntekter fra?

De totale oljeinntektene til staten har variert mye gjennom årene, fra en lav start og økning  med svingninger fram til maksimum i 2008. I 2012 var den siste toppen, og siden da har oljeinntektene falt. I 2016 hadde den aller laveste inntekten siden år 2000, og prognosene for 2017 og 2018 ligger lavere enn dette. Se figuren på side 13 i rapporten fra WWF og norsk klimastiftelse.

Statens oljeinntekter i 2016 kom fra:

• ca. 60 % fra Petoro som er 100% statlig eiet og ble etablert i 2001. De investerer i olje på samme måten som andre oljeselskap. Det kalles SDØE og er forkortelse for «Statens direkte økonomiske engasjement»
• ca. 30 % Skatter fra oljeselskaper på utvinning av petroleum. Med dages regler er det ca 78% skatt for oljeselskapene.
• ca. 5-10% Utbytte fra Statoil.
• Mindre enn 5% er CO2 avgifter fra  utvinning av petroleum. Det er denne avgiften på utslipp av klimagasser som har styrt norsk oljeproduksjon til å slippe ut mindre og mindre drivhusgasser ved selve produksjonen.

Hva er statens oljeutgifter og tapte inntekter?

• Med dagens skatteordning dekker staten 78% av letekostnader og 88% av utgifter ved investeringer på sokkelen.

• Petoro investerer i leting og utbygging på samme måte som alle andre oljeselskaper

  Staten finansierer 78 % av letekostnadene for alle oljeselskaper som ikke betaler oljeskatt til Norge. Dette kalles leterefusjonsordningen som ble etablert i 2005 for å stimulere nye selskaper til å lete etter olje på norsk sokkel.

• For oljeselskaper som betaler skatt til Norge kan letekostnadene utgiftsføres direkte.  Det gir tilnærmet samme kostnad for staten som leterefusjonsordningen. Her er en mer detaljert beskrivelse.
• Når et oljeselskap benytter et tidligere underskudd til fradrag på skatten i senere år blir det mindre inntekt til staten.

Hvilken risiko er det staten påtar seg ved oljeinvesteringer?

• Gjennom GIEK garanter staten for at norske bedrifters eventuelle tap ved eksport av varer og tjenester til utlandet skal begrenses. I 2016 gikk GIEK med tap, og da særlig innen olje og gass.
• Oljefondet har 300 mrd. norske kroner plassert i olje og gass. Dette er investeringer som kan vise seg å bli lite verdt om noen år.
• Folketrygdfondet har også investert betydelige midler i olje og gass.
• Petroleumsskattesystemet sørger for at det er staten som tar de største kostnadene ved nye investeringer, og derved den største risikoen dersom det ikke blir noe utbygget oljefelt fra denne letingen. Hvis oljeselskapene ikke tjener penger på dette oljefeltet vil Staten aldri få dekket sine utgifter til denne ordningen.  Dette er altså en risiko som det er den norske stat som tar.

Er det større risko enn tidligere å investere i nye oljebrønner?

Norsk Klimastiftelse og WWF har skrevet en  39 siders god og lettlest rapport: «Oljenæringen og statens klimarisiko»

Denne rapporten ble lansert 26 oktober, og det var en lærerik debatt som Anders Bjertnes åpnet med å si : Klima og olje henger sammen.  Lykkes klimapolitikken faller prisen på olje og gass. Dette er en ny virkelighet for Norge.

Det mest sjokkerende i debatten var, forbundsleder i Industri Energi Frode Alfheim sin fullstendige mangel på forståelse  for sammenhengen mellom bruk av olje og gass og klimaendringer.   Han er opptatt av fortsatt investering på norsk sokkel.  Han påstår at det vil gi en stabil inntekt å ha  fullt trykk på å lete mer, for å få mer olje å produsere.

Holdningen har vært at verden trenger mer og mer olje og gass. Mengden olje og gass er begrenset og ettersom tiden går vil prisene gå opp. Man har ikke sett på alternative energikilder som et reelt alternativ. Det har derfor vært sett som en liten risiko å investere i fortsatt olje og gass produksjon. Dagens oljeskatt ble laget uten at de tenkte på klimaendringer.

Man trodde det skulle bli utrolig lønnsomt, og ville stimulere til økt aktivitet. Oljeskatten har vært lønnsom for Norge, men med tiltak for å unngå ytterligere klimaendringer vil det ikke være slik i framtiden.

Hva er det som er nytt nå?

Nå er virkeligheten en helt annen. Det finnes allerede fornybare energikilder som i mange tilfeller kan konkurrere med olje og gass. Det er allerede noen av oss som har funnet det lønnsomt med solceller på taket, og elbil i garasjen. Dette og andre fornybare energikilder er noe som vil øke i årene framover.

Vi vet at dersom vi skal lykkes med 1,5 graders målet så må vi ha fokus på å dreie forbruket over på fornybare energikilder så snart som mulig. Om vi lykkes vil forbruket av olje og gass gå nedover, og det ganske raskt. Det er umulig å si når dette vil skje, men jo raskere det skjer jo mindre blir klimaet skadet, og jo bedre blir denne planeten å bo på for de som kommer etter oss.

Hvis vi ender med å bruke lite olje og gass så vil det bli overproduksjon i markedet og prisen vil falle. Det betyr at feltene med de høyeste driftskostnadene vil være de som først vil måtte stoppe produksjonen.  Slike felter er offshore felter i Norge.

Konsekvensen av dette er at alle investeringer i oljeleting nå har en høy sannsynlighet til å gi tap.  Det blir en feilinvestering som gir penger ut av vinduet, istenfor investering i framtidig inntekt. Det er oljeselskapene og produsentlandene som må tilpasse seg hvis/når etterspørselen faller.

Og konklusjonen

Om vi kaller det subsidier eller skatteregler for å fremme ny leteboring gir ikke så stor forskjell.  Problemet er at staten bruker de midlene vi trenger for å investere i en fornybar framtid til å finansiere en industri som snart må vike til side for fremtiden.

Kodak var verdens største merkenavn med en suveren markedsposisjon innen fotoutstyr. En av deres egne ansatte var den som fant opp digital fotografering. Han ble ignorert av ledelsen som ikke så at dette var fremtiden, og fortsatte som de hadde gjort i 120 år helt til det var slutt i 2012.

Både for Kodak og oljeeventyret handler dette om disruptiv innovasjon. Det handler minst like mye om  menneskelig adferd og vilje til omstilling, som teknologien i seg selv.

Norske myndigheter ser ut til å ville la norsk oljeproduksjon ta en Kodak, og dra med seg verden i dragsuget. Jeg hører gjerne hva du tenker, og vil svare på spørsmål i kommentarfeltet. Du hører fra meg når du skriver navn og epost.