Hva må til for at vi vil endre?

Del gjerne innlegget

Vi vet hva som er i ferd med å skje med klima, og vi vet hvilke endringer som trenger å skje, og vi vet til og med hvordan vi må sette i verk disse endringene for at den menneskelige psyke skal være med på laget.

Da er det bare å gjøre det da – kanskje?

 INTRO til KLIMAENDRINGER

Alle innleggene med resyme fra Andrew Desslers bok er nå ferdige. For å gjøre dette innholdet lett tilgjengelig har jeg laget en ny side med INTRO til KLIMAENDRINGER: Det er en innholdsfortegnelse av alle kapitlene i boka slik at det skal være lett å finne den informasjonen man har behov for.

Etter nå å ha gått gjennom boka en gang til er det veldig tydelig at verden har den kunnskapen som trengs for å vite hva som skjer med klimaet, og hva vi kan gjøre med den saken. Det er ingen tvil nå, og det er mange år siden det var en reell tvil.

Hva må til for at vi skal ønske oss endringer.

Hva er grunnen til at vi likevel ikke har klart å bli enige om hva som skal gjøres, og gjennomføre det som trengs. Vi må ta hensyn til hvordan vi mennesker tenker når vi skal få til endring, og noen har forsket på det.

Sannheten er at dersom vi har det sånn noenlunde, så vil vi ikke ha endringer, selv om det blir bedre for oss enn det som er fra før av.

9 februar var jeg deltaker på Forskningsrådets konferanse «Omstilt 2017» Foredraget fra professor i psykologi Elke Weber fortalte hva forskningen forteller oss om hvordan vi reagerer på endinger.  Hun hadde også noen praktiske erfaringer som viser det samme resultatet.  Her er hennes foredrag.

Hvordan reagerer vi mennesker på endringer?

Forskning og erfaring viser at vi mennesker ikke handler logisk, vi protesterer iherdig på alle endringer, selv om de endrer ting til det bedre for oss.  Vi er skikkelige vanedyr. Vi har en forestilling om at vi mennesker gjør det som er best for oss selv, men det  stemmer slett ikke med det vi gjør. Intuitivt vil vi ha det akkurat som før, selv om det som venter på den andre siden er mye bedre

  • Vi hater å miste noe dobbelt så mye som vi elsker å få noe nytt.
  • Vi har motstand mot risiko og alt som er en endring fra dagens standard.
  • Dagens standard har vi hatt lenge, så det kan ikke være farlig.
  • Endring kommer først. Psykologisk akseptering kommer etterpå.

Vi protesterer alltid veldig på endringer, men hvis det viser seg at endringen er til det bedre er vi snart nøytrale, og i mange tilfeller positive til endringen. Da er det det nye som er standard.

Her følger 3 historier om endring som illustrerer Elke Webers forskningsresultater om at vi protesterer på alt nytt, men dersom det er positivt for oss så liker vi det like etterpå.

Røykeloven i New York i 2002

I 2002 ble det innført forbud mot røyking i alle offentlige bygninger i New York. Før endringen var det masse protester. Etter endringen var de fleste fornøyd.

British Colombia i 2008

I 2008 ble det i BC innført en karbonavgift som for en stor del ble gitt tilbake til befolkningen. Det var store protester før innføringen. Etter innføringen er befolkningen i BC positive til denne karbonavgiften.

Motorveibru i San Fransisco ble bygget på 60 tallet

På 60 tallet ble det bygget en motorveibru i San Fransisco.  Det var mange som anbefalte å fjerne brua igjen, da den hadde en dårlig plassering. Det var enorme protester mot rivingen, og brua ble stående.  Den ble stående helt til  jordskjelvet i 1989, da den datt ned.

Området der brua var ble ryddet, og det er nå et vakkert område med masse positive ringvirkninger.  Nå etterpå er alle protestene stilnet, og det ingen som vil ha brua tilbake.

Elke Webers anbefalt metode for gjennomføring av store endringer i et samfunn

  • Erfaringene er at det alltid blir enorme protester når man planlegger endringer.
  • Det er mye bedre å ta store endringen med en gang. Protestene blir ikke større for det
  • Hvis det viser seg at resultatene ble bra, så slutter protestene ganske fort.
  • Hvis valget ikke kommer for fort blir politikerne gjenvalgt selv om de har gjennomført endringer med stor motstand.

Elke Webers: Choice arkitektur. Hvordan få folk med på endringer

Vi kan ikke endre hvordan folk tar beslutningene, men vi kan endre måten vi formulerer oss på for å få de svarene vi vil ha. Hun kalte det: Choice arkitektur.

Hvis vi lager en beslutningsarkitektur for å få folk med på endringer, så lar vi det ønskede være det normale, og at man får minuspoeng for å gjøre det dårligere enn normalen.

I Webers presentasjon kan vi se et eksempel som ikke fungerer så bra i dag. Det er Byggeforskriftene U.S. GREEN BUILDING COUNCIL (LEED). Standard er det som har vært vanlig, og man får plusspoeng dersom man gjør det bedre enn det som er standard. Det er et regelverk som regulerer hvor mange poeng man får for hvert tiltak. Dagens standard er normalen, 0 poeng og så får man poeng for forbedringer. Man kan få 1,2,4,12 og 15 poeng. 12 poeng er at man ikke skader miljøet i det hele tatt, og 15 poeng er at man reparerer.

Mye mer effektivt vil det være om man tar hensyn til den menneskelige psyke og gjør det motsatt: Dagens standard er rød alarm og farlig og gir minus 12 poeng. Ny standard er at man ikke skader miljøet i det hele tatt, og 3 poeng er at man reparerer. De gamle 1,2 og 5 poengene gir minus 11. minus 10 og minus 7 poeng.

Dette er egentlig samme vurderingen, men en ny standard, og den menneskelige psyke vil snart venne seg til den nye standarden og følge denne nye normalen. Om ikke så lenge blir det nye normalen og man forholder seg til denne.

Jeg vil gjerne høre dine tanker om dette så det er flott om du tar kontakt. Enten skriv en kommentar eller send meg en mail.

Skriv navn og epost hvis du vil høre fra meg når jeg skriver neste innlegg.


Del gjerne innlegget

Forfatter: Brita Helleborg

Brita Helleborg er initiativtaker bak om Verden og Oss som Bor her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.