Jeg nekter å tenke på klimaendringene

Del gjerne innlegget

Jeg nekter å tenke på at verden er i endring. Akkurat nå herjer orkanen Irma i Atlanterhavet. Det er store ødeleggelser på Cuba, og flere øyer i Karibia er fullstendig rasert. Innbyggerne i Florida er bedt om å gjøre seg klare til å flykte, og de mest utsatte har fått evakueringsordre med øyeblikkelig virkning. Det er flere mennesker enn vi er i Norge, som er bedt om å flykte med en gang.

Hva betyr dette?

Kan vi ta inn over oss hva det betyr at det er en orkan som er sterkere enn noen orkan tidligere har vært i Atlanterhavet. Myndighetene sier: Denne orkanen dreper; kom dere unna. Jeg kjenner at bena skjelver her jeg står og skriver dette sent lørdag kveld i Norge.

Hvordan er dette for de virkelig fattige som ikke har muligheten til å komme seg unna: Hvordan har de det akkurat nå. Når alle andre flykter.

Og hvordan har de det i andre deler av verden når ekstremværet herjer, de delene av verden vi hører mye mindre om. Hva med de øyene som ligger så lavt at de drukner når vannet stiger.

Hva med de som bor i Kenya som har så mye tørke at de til tider ikke får dyrket mat. Hvordan er det for dem?

Jeg nekter å tenke på hvordan det blir når temperaturen har steget 1,5 eller 2 grader!

Temperaturen er bare steget 1 °C, og allerede nå er ekstremværet mye kraftigere enn jeg trodde det skulle bli. Jeg hadde ikke forstått at endringene skulle komme så raskt. Jeg vil ikke vite at det blir mye mer ekstremvær!

Jeg nekter å tenke på at vannet kommer til å stige så høyt at mange kystnære områder over hele jorden får store problemer.

Jeg nekter også å tenke på at de ekstreme vindene i fremtiden blir enda kraftigere enn Irma. Hvordan mennesker og hus blir revet bort uten at vi har noen mulighet til å hindre det.

Jeg nekter å tenke på at mine og andres barnebarn får en masse utfordringer som gjør det vanskelig å leve. Jeg vil i hvert fall ikke vite hva som skjer når temperaturen har steget så høyt at tundraen smelter og metanet slipper ut, slik at temperaturøkningen skjer enda mye raskere.

Det er ikke fristende å ta inn over seg hva vi er i ferd med å gjøre med vår elskede klode.

Det er mye mer fristende……

Det er mye mer fristende å gå til byen og kjøpe meg nye klær, eller planlegge den neste ferieturen, eller legge ut bildene av den forrige ferieturen på facebook. Jeg må i alle fall være så travel at jeg slipper å kjenne på de følelsene jeg har dypt der bak og under et sted.

Hvorfor i all verden skal jeg kjenne på hvordan det føles?

Hjernen vår er skapt slik at når vi har det travelt, så flommer adrenalinet. Da er vi bare i stand til å gjøre det vi pleier. Det er ikke plass til å tenke nye tanker og finne nye løsninger. Akkurat nå er vi i ferd med å ødelegge verden, og vi løper alt vi kan for å slippe å tenke på det.

Vi kan samarbeide om å ta det inn over oss, og forstå hva som er i ferd med å skje med vår verden. Da får vi bearbeidet det som hender og kan tenke klart igjen.

Hvis vi ikke kjenner på følelsene blir vi lett paralysert, og er bare i stand til å gjøre det vi pleier å gjøre. Når vi har bearbeidet følelsene våre så er det plass til nye friske tanker, og kanskje en av dem er løsningen på hva vi kan gjøre for å redde klimaet.

Det er håpløst!

Jeg mistenker at det er mange av oss som kjenner på håpløsheten. Det nytter ikke likevel. For å slippe å bli helt gal må jeg tenke på alle andre ting. Det som de fleste av oss er blitt fortalt er at det er farlig å kjenne på følelsene, og derfor virker det skremmende å ta inn over seg det som skjer. I virkeligheten er det slett ikke håpløst. Vi kan ennå lykkes med å stoppe klimagassutslippene før det er helt for sent, men da må vi kunne tenke klart.

Hvorfor ble det slik?

De aller fleste av oss har en barndom der vi opplevde ting som var vanskelig for oss. Når vi viste fram hvordan vi kjente det ble vi stoppet. De voksne visste ikke hvordan de skulle håndtere våre raseriutbrudd, eller fortvilte gråt. Vi fikk ofte tydelig beskjed om at vi måtte holde opp. Etter å ha forsøkt om og om igjen å fortelle hvordan vi følte det, og fått samme beskjed hver gang, så stilnet vi til slutt.

Vi laget oss ulike overlevelsesstrategier for å slippe å kjenne på de følelsene som kom hver gang vi opplevde vanskelige situasjoner. Ofte gjorde vi oss opptatt med et eller annet, slik at vi kunne glemme det vanskelig for en stakket stund.

Når vi er voksne så beholder vi de samme overlevelsesstrategiene vi hadde som små. Vi gjør oss fortsatt opptatt med et eller annet når vi kjenner at det er noen følelser på gang. Når vi ikke tar inn over oss hvordan det føles, og er opptatt med de tingene vi pleier å være opptatt med, så er det ikke lett å tenke på hva som er den mest effektive måten å håndtere klimaendringene på.

Når vi er fulle av undertrykte følelser klarer vi ikke å tenke. Vi kan heller ikke finne de nye løsningene på de problemene vi ikke har vært vant til å ha.

Hva er løsningen?

Vi trenger å kunne tenke nye tanker, nå som verden står overfor helt nye utfordringer.

Vi trenger å ta inn over oss hva som skjer, og bearbeide det. Det er ikke noe som er lett å gjøre alene, men vi kan gjøre det sammen. Enten kan vi møtes fysisk, eller vi kan møtes på nettmøter hvis vi bor langt unna hverandre.

Etter å ha jobbet en god del med å bearbeide inntrykkene av hva som skjer med klimaendringene, så legger jeg merke til at jeg er mer tilstede og tenkende på dette området nå enn jeg var tidligere. Det er lettere å lete etter mulige løsninger nå.

Jeg inviterer deg til å bli med i en gruppe for å bearbeide følelsene når det gjelder hva som er i ferd med å skje med klimaet på vår elskede planet. Meld deg gjerne på sammen med noen du kjenner. Du kan sende meg en mail etter å ha meldt deg på nedenfor.

Skriv navn og epost så hører du fra meg.


Del gjerne innlegget

Forfatter: Brita Helleborg

Brita Helleborg er initiativtaker bak om Verden og Oss som Bor her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.